LESERBREV:
Den 4. mars var det 816 år siden den store muslimske lederen og hærføreren Saladin døde av feber. De siste årene har Saladin gjort et gjennombrudd på filmlerretet, først i ”Kingdom of Heaven” og siden i ”Arn – Tempelridderen”. Hadde verdens konflikter sett annerledes ut dersom han fremdeles var en av lederne?
av Thor Haakon Bakke
Saladin hadde sitt store militære gjennombrudd da han i 1187 inntok Jerusalem. Istedenfor å slakte alle ikke-muslimer slik korsfarerne hadde behandlet araberne da de tok byen, lot ham alle som ønsket det gå mot en avgift.
Ved en annen anledning ble hesten til hans motstander Richard – Løvehjerte drept under kamp, istedenfor at Saladin beordret et angrep på ham mens han lå nede, sendte han to nye hester til sin engelske motstander. Richard – Løvehjerte var ikke mye dårligere, han prøvde senere å forhandle frem en fredsavtale mellom partene, ved at ekteskap på tvers av kulturene skulle inngås.
Det var gjensidig respekt mellom de to militære motstanderne og de sendte hverandre vennskapsgaver etter at krigene var over, for resten av livet. Det var ridderlighet i praksis.
Under Napoleonskrigene kunne man oppleve det samme. Da general Bernadottes personlige bagasje ble stjålet, ble det levert tilbake fra en general fra den prøyssiske hæren, med beskjed om at Bernadotte var en respektabel hærfører som hadde behandlet sine motstandere godt, og fortjente ikke å bli offer for simpelt tyveri.
Dagens kriger er annerledes enn de var tidligere. I gamle dager møttes mennene på en stor åpen mark og fikk det unnagjort der, langt unna sivile. Det vanlige var også at alle skulle bruke uniform, slik at man kunne se forskjell på venn og fiende, dette var helt naturlig den gang.
Ikke misforstå, jeg forsvarer ikke fortidens måter å føre krig på, men jeg syntes det derimot er opprivende at parter i dagens konflikter tyr til grusomheter som ikke ville funnet sted for 300 år siden. At det i det hele tatt fremdeles finnes krig, at folk ikke lærer, det er i seg selv sørgelig, men at det i dag finnes konflikter hvor det begås folkerettslige overtramp er skuffende og tragisk.
Jeg vil bruke den siste tids konflikt i Midtøsten som eksempel fordi denne krigen allerede har blitt kommentert i Balder, og de fleste kjenner konflikten godt.
Konflikten i Midtøsten er nok den konflikten som får mest oppmerksomhet og den som vekker flest følelser, i hvert fall her i Norge. Hjertene til mange nordmann banker hardt for partene i konflikten, og hos mange øker både pulsen og stemmevolumet når Israel – Palestina debatten tas opp. Bare om krigene siden 1948 er det blitt skrevet et utall bøker, for ikke å snakke om et meget høyt antall leserinnlegg, ledere, artikler og kronikker som har dekket konfliktene, ikke uten grunn.
I løpet av konflikten har det vært kriger og operasjoner hvor reglene er blitt tøyd og brutt, og årets krig er intet unntak. Det kan også argumenteres for at begge parter har brutt internasjonale regler, før, under og etter krigen.
Resymé: Israel hadde blitt bombet over en lengre periode (300 raketter mellom 19. og 27. desember) og så seg lei, selv om rakettene rammet få sivile mål. Samtidig kan det påstås at Hamas har blitt provosert til å angripe Israel på grunn av den økonomiske blokaden Israel har lagt rundt Gaza. Uansett førte de konstante angrepene (og trusselen for langt dødeligere og farligere raketter fra Gaza) til at Israel gikk til krig mot Hamas og gikk inn i Gaza med blant annet bakkestyrker. Allerede her kunne krigen gått mye penere for seg. Alle som sloss skal ifølge Geneva konvensjonen bruke uniform, altså ikke gå sivilkledd, slik at kombattanter ikke skal forveksles med sivile. Hamas har bevisst søkt tilflukt i byer, i flyktningleirer og andre plasser hvor sivile har opphold seg, og ingen av dem har en lett gjenkjennelig uniform. Bruken av hvit fosfor mot sivile mål fra Israelsk side har det også vært snakk om (blant annet i forrige utgave av Balder), selv om Israel så langt nekter for å ha brukt det mot sivile mål. Hamas på sin side vil påstå at de må bruke de midlene de kan fordi Israel er en overlegen fiende. Det er en kjent sak at det i utgangspunktet ikke et smart trekk å utfordre en militært overlegen motstander, men som andre har argumentert med, de følte de måtte bekjempe blokaden, samtidig er det også motstand mot Israel som gjør Hamas populære i regionen, slik Hizbullah er populære i Libanon pga deres motstand. De ønsker, som israelske partier, å sanke stemmer og være populære blant befolkningen.
En annen dimensjon til krigen er at Israel ikke kun er ute etter å bekjempe rakettangrepene. For dem er det også viktig å vise nærområdene at Israel kan sloss, og ikke minst, fremdeles vinne. Spesielt med økende iransk innflytelse i regionen og deres atomvåpenprogram i horisonten, har det vært viktig for Israel å vise muskler. Som Arafat en gang sa ”det står 300 millioner arabere mot 5 millioner jøder”
Det har som sagt vært en lang konflikt. Tidslinjen strekker seg forbi opprettelsen av Israel i 1948, til Napoleon, som under sin krig i Palestina planla en Israelsk stat, tilbake til Saladin og Richard – Løvehjerte og enda lenger. Mange har prøvd å løse konflikten, de fleste med militærmakt.
Trine Eklund ved Eldregruppen for Palestina (underlagt Norsk Folkehjelp) serverte oss en slags løsning i desember utgaven av Balder. Hun mener at: ”Israel som nasjon og folk i større grad bør se på seg selv og ta et oppgjør med egen adferd, slik tyskerne gjorde etter WW2 ”. Hun kaller israelere for ”arrogante” og påstår at israelere viser mistillit og mistenksomhet ovenfor alt og alle. Videre påstår hun bl.a. at dette er grunnen til at europeere syntes det problematisk å omgås israelere. Hun sier også: ”Kan ikke israelere snart gå i seg selv og spørre HVORFOR de generelt er så dårlig likt” (personlig sliter jeg mer med å omgås medlemmer av diverse Palestinagrupper som oppfører seg slik). Ifølge henne burde israelere skjerpe oppførselen sin betraktelig.
Jeg drister meg til å motsi henne. Jeg syntes det er problematiske påstander hun kommer med her, både fordi hun ikke henviser til kilder, men også fordi hun i sin kronikk utelukkende skylder på israelere og deres regjering. Jeg oppfatter kronikken som et klart tifelle av stigmatisering fra en representant for Norsk Folkehjelp, og jeg tror ikke den slags er det som vil føre fram til fred i Midtøsten.
Jeg er derimot enig med henne i at det burde bygges broer og at begge parter burde gi opp og begrave stridsøksen. Slik sett er jeg også enig med hennes parallell til Tyskland og Andre Verdenskrig. De brettet opp armene og begynte på nytt. Det var ikke gjengjeldelse som gjaldt, men forsoning. Slik Saladin ikke søkte hevn for sine falne brødre og søstre.
Derfor har jeg mer tro på samtalene mellom Mahumoud Abbas (president for palestinerne) og Israel for muligheten til å danne en palestinsk stat på Vestbredden og Gaza, men det vil være liten fremgang så lenge halvparten av de palestinske befolkning støtter en fraksjon som vil nekter å anerkjenne staten Israel, eller på den annen side; så lenge Israel fortsetter med sin blokade av Gaza (å oppheve denne blokaden ville dessuten føre til at Hamas har én mindre grunn til å yte motstand). Hamas har også gått ut og fordømt rakettangrep mot Israel fra Gaza, de forsøker samtidig å inngå en ny samlingsregjering med rivalen Fatah. Dette er jo selvsagt godt og nytt og slikt burde oppmuntres. Om de i fremtiden vil fortsette å fordømme rakettangrep gjenstår å se.
Sivile liv vil gå tapt inntil uenighetene blir løst, mye på grunn av måten krigen føres på, det gjelder den siste krigen i Gaza, så vel som for andre konflikter som Vest Sahara og Darfur. Det som selvfølgelig trengs er to - eller til tider flere - parter som er villige til å glemme fortiden og med evnen til å tilgi og forsone seg med hverandre. Dette har det jo blitt hevdet lenge, og selv om det ikke har ført frem til noen varig fred, er det ingen grunn til å slutte å håpe for Midtøsten. Norge burde fortsette å oppmuntre til fred istedenfor å beskylde folkegrupper for å være uoppdragne. Kanskje vi heller kunne opptre mer som gentlemen ☺
Kilder: The Economist, Balder, “Great Stories from History” (W.B. Marsh & Bruce Carrick)
Om forfattaren:
Thor Haakon Bakke har siviltjeneste ved Hald Internasjonale Senter (www.hald.no). Senteret driver fredsarbeid gjennom utveksling Nord/Sør, støttet av Fredskorpset. Norske studenter reiser til Afrika/Sør-Amerika/Asia og jobber i 6-7 måneder i ulike prosjekter, mens utenlandske studenter kommer fra de prosjektene for å jobbe hos samarbeidspartnere i Norge. På høsten er det et 2 måneders forkurs, mens det er et avslutningskurs etter oppholdet på 1-2 mnd. Skolen er eid av Strømmestiftelsen, NKKS Laget og NMS.
